Innvandrerkvinner: kan ikke, vil ikke, får ikke jobbe?

Innvandrerkvinner står i større grad utenfor arbeidslivet enn menn, de snakker dårligere norsk, har færre norske venner og føler seg i større grad ensomme. 58 prosent av voksne innvandrerkvinner (mellom 15 og 74 år) er i jobb, og 68 prosent av –mennene. Tilsvarende andel for hele befolkningen er 66 prosent av kvinner og 71 prosent av menn.

Et sentralt mål for intergreringspolitikken er at flest mulig skal få en jobb som gjør dem i stand til å klare seg selv, og at tiden fra ankomst til jobb er kortest mulig. Dersom vi skal klare å bygge den norske velferdsstaten videre, må flere stå lenger i arbeid. Da er det sløsing med arbeidskraften at en stor gruppe står utenfor arbeidslivet.

Innvandrede kvinner fra land utenfor Vesten som har kommet seg inn i norsk arbeidsliv, sliter med å bli værende der. Har vi det så travelt med integreringen at vi sluser folk inn i korte, midlertidige stillinger og glemmer tiltak som gir mer langvarige og stabile jobber? Hva skal til for at flere innvandrede kvinner ikke bare får seg en jobb, men også blir i stand til å beholde jobben? Er det slik at vi skal satse mer på å få de voksne kvinnene i jobb, eller skal vi bare gi dem opp og sette tiltakene inn mot de unge?