I politiske festtaler snakkes det ofte om «Digital agenda», at de statlige digitale tjenestene skal bli mer helhetlige, at det skal holde at du gir fra deg opplysninger én gang til én instans og at samarbeidet mellom offentlige etater skal forenkles og effektiviseres. Likefullt eksisterer det i det offentlige over 50 ulike betydninger av "inntekt", man opererer med 16 forskjellige definisjoner av "samboer" og det finnes minst tre tidspunkt for når et menneske dør.
Realiteten er at det er et gap mellom brukernes forventninger, politikernes digitale visjoner, det offentliges digitale muskler og hva som er mulig å gjennomføre. Ofte ligger ikke den viktigste hindringen i lovverket, men i en nedarvet sektortankegang som gjør samarbeid på tvers utfordrende. Hvem skal sikre en digital helhet i staten, ut i fra brukernes behov og et behov for effektivisering? Hvilke tjenester skal henge sammen? Hvilke lovverk må endres? Hvem skal bestemme hvilke gevinster som skal realiseres først og til hvem skal gevinsten gå?
Vil vi for mye for raskt, eller går det for sakte? Er datadeling bare et gode, og hva må vike hvis brukernes ønsker og hensynet til rettssikkerheten kolliderer?
Vi inviterer til debatt om kulturkollisjonen ingen snakker om; nemlig hva som skjer når smidig, tjenesteorientert og brukervennlig digitalisering møter silotankegang og nedarvede organisasjonskulturer.
