Daglig forlater 1500 pasienter apoteket uten de medisiner som de har fått foreskrevet av legen. Hormonplaster for kvinner i overgangsalderen, penicillin, og diabetesmedisinen Ozempic er eksempler på legemidler vi ofte går tom for. Det var nesten en tilfeldighet som gjorde at Norge fikk tilgang til vaksiner under covid-19-pandemien. Hvordan havnet vi her? Og hva skal til for å sikre at Norge har tilgang til livsviktige medisiner?
Norge er avhengige av å importere det meste av kritisk viktige legemidler og vaksiner. De fleste medisinene på norske apoteker og sykehus produseres i India og Kina, og i mindre grad i USA og Europa.
Regjeringen har iverksatt tiltak for å gjøre Norge bedre rustet til å håndtere fremtidige helsekriser for å sikre oss tilgang til viktige legemidler.
For to år siden la daværende næringsminister Jan Christian Vestre og helseminister Ingvild Kjerkol frem regjeringens Veikart for helsenæringen, med mål om vekst og økte eksportinntekter, samt gjøre nasjonen bedre rustet til å håndtere kriser.
For å at helsenæringen skal bli en god inntektskilde for landet, mener legemiddelindustrien og akademia at satsing på utdanning og forskning må ha høy prioritet.
I krysningspunktet mellom næring, helse og beredskap går fremdeles 500.000 pasienter tomhendt ut fra apoteket hvert år.
Vi spør:
Hvor kritisk er legemiddelmangelen i Norge?
Tør vi å være avhengig av land som Kina og India for livsnødvendige medisiner slik som verden er i dag? Hva skal til for at Norge klarer å få i gang en bærekraftig produksjon av viktige medisiner og vaksiner? Hvor bør ambisjonsnivået ligge?
Hva trengs innen forskning og utdanning og hvilke insentiver trengs for industrien?