Mistanke om ADHD utgjør den vanligste henvisningsgrunnen til BUP og DPS og antall pasienter som har blitt henvist til spesialisthelsetjenesten om utredning for ADHD har hatt en betydelig økning de siste årene. Antall som avvises i spesialisthelsetjenesten har derfor også økt og ventelistene er lange. Mange oppsøker det private for å få utredning for ADHD. Samtidig er det også et stort fokus på viktigheten av tidlig inngripenhjelp og forebygging, men dagens situasjon gjør dette vanskelig. I kjølvannet av denne situasjonen har det oppstått veldig mange private tilbydere og aktører. Mange er seriøse, noen er useriøse. Tilbudet er uansett kostbart og etterspørselen bidrar også til å drive prisene opp. Pasienter som har blitt utredet privat og fått en ADHD-diagnose, opplever å bli avvist i det offentlige, både i primær- og spesialisthelsetjenesten, fordi diagnosen har blitt stilt privat og den derfor trekkes i tvil. Det offentlige ønsker å utrede pasientene sine selv, men hvis pasienten ikke får utredning i det offentlige, så endrer ikke en diagnose i det private nødvendigvis dette – og da er man like langt. Er dette en lovlig praksis? Er en ADHD-diagnose gyldig kun privat, men ikke i det offentlige? Hvordan har det blitt slik? Hva kan konsekvensene av denne praksisen bli for den største pasientgruppen innen psykisk helsevern? Hva risikerer man med en slik praksis? Hvordan kan man løse dette? Hvilke konsekvenser vil dette kunne få når det offentlige helsevesenet blir stadig mer presset og spiller en større og større rolle? Hva vet man om kvaliteten som tilbys i det private i forhold til i det offentlige? Hva tenker man om ADHD-debatten som har pågått det siste året?
Rullestoltilpasset lokale
Hørselshjelpemidler