Det er en stor politisk uro internasjonalt som også har konsekvenser for klimaområdet på flere måter. For det første svekkes mulighetene for at verden klarer å nå utslippsmålene i Parisavtalen, ikke minst fordi USA trekker seg fra avtalen og andre land har truet med det samme. For det andre innebærer en svekking av Parisavtalen at verden logisk må forberede seg på enda mer alvorlige klimaendringer. Og for det tredje bidrar politisk uro og konflikter til å forsterke de negative konsekvensene av klimaendringer. Samlet gjør dette at «verstefallscenario» som klimatilpasning allerede i dag forholder seg trolig bør forsterkes ved å settes til å være «enda verre». Så langt har «vippepunkt» vært et tema først og fremst belyst i den naturfaglige klimaforskningen, med analyser av hvordan effekter av klimaendringer kan nå et «vippepunkt» og medføre irreversible konsekvenser og vurdering av sannsynlighet for at dette kan skje; oftest med svært lav sannsynlighetsvurdering. I den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel listes det opp en rekke slike «vippepunkter», jf figuren under som oppsummerer de 7 vippepunktene forskerne antar det er mest sannsynlig vil bli passert i dette hundreåret pga klimagassutslipp. Den samfunnsfaglige innretta forskningen på klimatilpasning - og politikk for klimatilpasning - har så langt, med noen få unntak latt være å forholde seg til dette temaet. Unntaket gjelder i hovedsak konsekvenser av havnivåstigning for små øystater, der tilpasningsalternativet rimeligvis er å «tilbaketrekning». I dette arrangementet vil vi, i lys av utviklingstrekkene beskrevet over, utfordre den «berøringsangsten» som så langt har vært innen både forskning og politikk når det gjelder tematikken som gjelder klimatilpasning og vippepunkt-hendelser, og stille spørsmålet om hvordan den samfunnsfaglige innretta klimatilpasnings-forskningen og samfunnet ellers kan forholde seg til denne typen uhyre dramatiske konsekvenser av klimaendringer?