"Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten" ble gjort gjeldende fra 1. januar 2017. Den plasserer ansvaret for kvalitetsforbedring og faglig forsvarlighet hos virsomhetens øverste leder.
Offentlige myndigheter har gjennom årlige konferanser med opprettelse av læringsnettverk, utviklingssentere, og metodeopplæring i forbedringsarbeid satt temaet ettertrykkelig på agendaen for å sikre at befolkningen mottar tjenester som er trygge, sikre og faglig forsvarlige.
Likevel gjøres vi stadig oppmerksomme på at dette ikke alltid er tilfelle. Pasienter og pårørende klager til tilsynsmyndigheten på at tjenestene tvert om er faglig uforsvarlige og peker på systemsvikt og manglende oppfølging. De stiller spørsmål ved kompetanse og faglige vurderinger.
Vi kan vise til oppslag i media som «Grue-saken», saken fra et sykehjem i Kristiansund , «Tolga saken», «Færdersaken», saken fra Vågsøy der beboerne på et sykehjem ble fratatt muligheten til å tilkalle hjelp fordi snorene til alarmsystemet var klippet av. Dette er alle saker som har blitt avdekket i løpet av det siste året.
Vi undrer oss over hvordan dette kunne gå til tatt i betraktning ovennevnte tiltak. Hva er det som skal til? Er det behov for ny kunnskap?
I disse dager prøver vi ut en ny modell for implementering av kvalitetsforbedringsarbeidet for å se om dette kan ha effekt på kvaliteten i tjenestetilbudene. Det er dokumentert gjennom flere ulike offentlige rapporter at faren for alvorlig svikt er størst i virksomheter med stor andel ansatte uten formell kompetanse. Kravene til profesjonsutdanning er lavere i enheter som kommunale og private sykehjem, boenheter for mennesker med psykiske- og/eller fysiske- og kognitive helseutfordringer enn i en spesialisert sykehusavdeling.De største avvikene er meldt på områder som blant annet bruk av makt og tvang, legemiddelhåndtering.
Vi vil legge fram våre erfaringer med metoden så langt og åpne for refleksjoner og innspill fra publikum i salen.
Rullestoltilpasset lokale
Rullestoltilpasset WC
