Hva er problemet da? Utfordringer for poly i et samfunn med mononormative lover og tradisjoner

Dersom man ønsker å være poly, så er det vel bare å være det? Det er jo ingen som har noe med hvordan folk lever sine liv, eller er det det?

• Vi har i dag en ekteskapslovgivning som er bygget på et mononormativt prinsipp.
• Samboerkontrakter (er forfattet med kun rom for to navn
• Barneloven presiserer: Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor.
• Arvelova presiserer at samboerskap er en relasjon mellom to personer

Det er også samfunnsdebatanter som argumenterer sterkt mot relasjonsmangfold, og gjerne med et religiøst tilsnitt, der man svartmaler relasjonsmangfold som polygami - en vederstyggelighet fra andre land, eller man tar til og med til orde for at relasjonsmangfold vil føre til at mange menn vil gå kjæresteløse...

For eksempel har Espen Ottesen uttrykt følgende: “polygami bare fremstår som akseptabelt så lenge begrunnelsen for en slik samlivsform ikke har noe med religion å gjøre.”

Kyrre Wathne har sagt: "normer for samliv kan ha utilsiktede konsekvenser på makronivå. Hvis forhold med én mann og flere kvinner blir vanlige, må andre menn leve alene".

Dersom “polyamori” er et ekte fenomen, som kan danne grunnlag for sterke forhold, vil den polyamorøse ha mange personer som sitter rundt sykesengen samtidig, rett og slett fordi de ikke holder ut å være noe annet sted enn sammen med en elsket i nød, enn hva “monoamorøse” medpasienter har. Dersom den “polyamorøse” ikke har flere personer ved sin sykeseng, så er “polyamori” ikke annet enn et friskt forsøk på å renvaske god gammeldags løsaktighet.

Å stå frem som poly kan for mange være svært problematisk, fordi hverken lovverk, kultur eller samfunnet rundt har etablerte strukturer for relasjonsmangfold.