PASIENTENS HELSE- OG OMSORGSTJENESTE I KOMMUNAL SEKTOR – visjon eller virkelighet?
Norsk Pasientforening har i de senere år mottatt et økende antall henvendelser som involverer pasienters/brukeres vansker i møte med kommunalt helse- og omsorgstilbud. I hovedsak handler dette om forholdene for sårbare grupper med omfattende behov, eksempelvis psykisk utviklingshemmede og barn/unge med medfødte alvorlige sykdommer.
Våre politikere har en visjon om pasientens helsetjeneste. I pasientens helsetjeneste er pasienter og pårørende aktive deltakere i egen behandling, har betydelig innflytelse ved valg av tjenestetilbud og «er like viktige som politikere og fagfolk» (Helseminister Bent Høie).
Gjelder dette også brukere av kommunale helse- og omsorgtjenester?
SAMSPILL OG SAMARBEID – MELLOM BRUKERE OG TJENESTE OG MELLOM 1.OG 2. LINJETJENESTE
Samhandlingsreformen har vist seg å ha betydelige utfordringer i praksis, (Pasop undersøkelsen 2016 og evalueringen fra Norges forskningsråd , 2016). Mange av dem som henvender seg til Norsk Pasientforening er avhengig av oppfølging fra 2. linjetjenesten. Habiliteringsteam spiller ofte en vesentlig rolle, men har kun en veiledende funksjon i forhold til kommunal virksomhet. Kommunal helse og omsorgstjeneste står derfor fritt til å velge om råd og veiledning følges, og ofte synes det som om økonomi spiller en større rolle enn faglige argumenter ved valg av løsninger for pasienten.
Bør det være en klarere forpliktelse i kommunal forvaltning til å begrunne valget av tjenester? Bør brukerens rolle i utforming av tjenestetilbudet formaliseres, og gis en fast plass i prosessen?
I dag opplever mange foreldre og pårørende det vanskelig å bli sett, hørt og forstått, og at det er sprik mellom faglige tilrådninger fra 2. linjetjenesten og virkeligheten i kommunal forvaltning.
Hva bør kommunen gjøre for at brukermedvirkning skal bli reell, og for å skape en kulturhvor begge parters kunnskap anerkjennes og etterstrebes?
HVEM ER «GARANTISTEN» FOR KVALITET OG FORSVARLIGHET I KOMMUNAL TJENESTE?
Innebærer kommunenes selvråderett en trussel mot sårbare grupper med omfattende behov? Hvor langt går tilsynets myndighetsområde i forhold til kommunal helse- og omsorgstjeneste? Er metodene som benyttes egnet til å vurdere kvaliteten på tjenestene? Er det variasjoner i Fylkesmannens praksis i ulike fylker? Hva betyr faglig forsvarlighet i kommunale tjenester? Bestreber man seg på god praksis? Sammenfaller brukernes forståelse av faglig forsvarlighet med tilsynsmyndighetenes?
FINNES DET GODE LØSNINGER?
Flere norske kommuner deltar i et pilotprosjekt initiert av helsedepartementet for å prøve ut primærhelsetjenesteteam i forhold tilbrukere med omfattende behov. Videre har politikerne i Arendal kommune nylig vedtatt en plan for å styrke tilbudet til de sammegruppene. Vi har invitert representanter for Arendal kommune til å redegjøre for hva denne planen innebærer.
