Norge, og verden, har en enorm jobb foran oss: Innen 2030 skal ekstrem fattigdom være avskaffet, alle barn skal få innfridd sin rett til overlevelse, læring og trygghet. Alt innenfor planetens tålegrenser. Dette koster penger: FN har beregnet at det trengs mellom 3,3 og 4,5 billioner dollar årlig for å finansiere bærekraftsmålene - i utviklingsland alene. I 2017 ga rike land i overkant av 145 milliarder dollar i bistand, mindre enn 5 prosent av det (laveste) årlige anslaget for hva som må til.
Bistand spiller fortsatt en stor rolle, og særlig for de fattigste landene, men de store pengene må vi altså finne andre steder. Ulovlig kapitalflukt tapper mange utviklingsland for langt større midler enn det de mottar i bistand. Flere land er i, eller står i fare for å havne i nye gjeldskriser. Samtidig vies mye tid og ressurser på tiltak for å få privat sektor på banen. Myndigheter kappes om å friste multinasjonale selskaper med investeringsinsentiver og skattefritak.
Den Store Utviklingsdebatten 2018 skal derfor handle om alt annet enn bistand, og heller ta for seg de store pengestrømmene som må kanaliseres til utvikling. Vi spør: Hvilken effekt har skatteunndragelser, kapitalflukt og investeringer i privat sektor på oppnåelsen av bærekraftsmålene, og hva kan Norge gjøre – hjemme og ute – for å sikre tilstrekkelig finansiering for utvikling?
