Grønt industriløft: Gull, grønne skoger og levende lokalsamfunn – kan vi få alt?

Hele landet klargjøres nå for den grønne industrirevolusjonen. Industrien er ute og speider, kommunene flotter seg til og Regjeringen har lansert hele to veikart for grønne industrietableringer.

Men hvordan sikrer vi at det nye industrieventyret ikke bare bringer med seg økonomiske gevister og arbeidsplasser, men også kommer naturen og lokalsamfunnene som blir berørt til gode?

DOGA (Design og arkitektur Norge) og Siva – Selskapet for industrivekst inviterer til debatt: 

Hva kan vi vinne gjennom en mer helhetlig tilnærming til industriutviklingen? 

––

I en tid der den grønne industrien er i fokus, står vi overfor utfordringen med å balansere økonomisk vekst med hensynet til miljøet og lokalsamfunnene våre. 2. mai mottok Næringsdepartementet Dialogverktøy for grønne industrietableringer fra DOGA og Siva, som er en sentral del av regjeringens satsning på Grønt industriløft. Dette verktøyet legger rette for en bedre dialog mellom kommuner og industrietablerere i den tidlige planleggingsfasen.

God dialog i tidlig fase fremmer samarbeid og tillit mellom industrietablerere og vertskapskommuner, og vil dermed redusere konflikter og ivareta ulike interesser på en bedre måte. Målet er å heve ambisjonene rundt de grønne industrietableringene slik at de ikke bare blir god business, men også tar ansvar for miljøet og styrker lokalsamfunnene rundt.

Dialogverktøyet er inspirert av EUs storsatsning, New European Bauhaus (NEB), som vektlegger bærekraft, fellesskap og skjønnhet som kjerneverdier for fremtidens samfunnsbygging. NEB springer ut fra ideen om at vi ikke får til den grønne omstillingen uten å koble den nærmere dagliglivet og sansene våre. Om vi skal lykkes, må kunst, kultur, design og arkitektur få en større plass i omstillingen.

Batteriprodusenten Freyrs dumping av Mo i Rana til fordel for USA er en av flere historier som minner oss om viktigheten av å ha en helhetlig tilnærming til industriutvikling. Å love tusenvis av arbeidsplasser er én ting, men å sikre at disse arbeidsplassene blir en del av et bærekraftig og levende lokalsamfunn er en annen. Det handler om langt mer enn bare økonomisk profitt – det handler også om å ta vare på naturen, ivareta lokalsamfunnenes behov og skape attraktive steder å bo både for dagens befolkning og generasjonene som følger.

Denne måten å tenke på er hverken ny eller radikal.  

Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til 60-tallet og den store vannkraftutbyggingen i Norge for suksesshistorier. Hydro forsto at de ikke ville tiltrekke seg de beste arbeiderne om de ikke bygde steder hvor hele familien hadde lyst til å bo. Disse samfunnene består den dag i dag. Menneskene har blitt værende og skapt nytt næringsliv. Kraftstasjonene står der også – ikke som forfalne brakkebygg, men som turistdestinasjoner og mektige monumenter fra sin tid. 

I dag kan det se ut som at vi har glemt denne helhetlige tilnærmingen til industriutvikling. Hvordan sikrer vi at nåtidens etableringer kommer både industrien, lokalsamfunnene og naturen til gode?