Skolevegring- hva er egentlig problemet?

Skolevegring, også kjent som ufrivillig fravær, øker blant barn og unge i Norge. Dette fenomenet reiser spørsmål om skolens funksjon og barns økende sensitivitet.

Forskning viser at mange av disse barna og ungdommene egentlig ønsker å gå på skolen, men likevel klarer de det ikke. Fraværet beskrives derfor som ufrivillig. Disse elevene skiller seg fra dem som skulker eller er syke. Selv om vi ikke har nøyaktige tall, opplever skolene en økning i antall fraværende elever helt ned til småtrinnet. Fraværet kan tolkes som en beskyttelsesreaksjon på en utrygg skolehverdag og manglende mestring. Forskere argumenterer for at løsningen ikke ligger i å melde foreldrene til barnevernet eller tvinge barna på skolen, men heller i å utvikle og endre skolen som organisasjon.

Andre hevder at fraværet er en ond sirkel som noen havner i. Dette perspektivet gjør fraværet til et individuelt problem, og ansvaret legges på barnet og familien. Men hvis alt er en ond sirkel, må elevene og foreldrene forstå at de må bryte denne sirkelen? Eller kan vi arbeide for større inkludering basert på barnas behov for å hindre utenforskap, uten å kritisere skolesystemet? Dessverre mangler vi kunnskap om omfanget av fraværet, hvor mange det gjelder og sammenhengene. Derfor er det lett å individualisere utfordringen.

I denne debatten vil vi utforske mysteriet rundt skolevegring og ufrivillig skolefravær, samt finne løsninger for å redusere fraværet og inkludere disse elevene i skolen.