Forskerne vil ha pengene, næringslivet vil ha resultatene: Hvordan bevare tilliten til forskningen?

Samarbeidet mellom norske forskningsinstitusjoner og næringslivet er tettere enn før. Dette er en politisk ønsket utvikling (ref. f.eks. Høyre-regjeringens Stortingsmelding «Utdanning for omstilling — Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning» og Ap-Sp-Hurdalplattformens mål om mer forskning i næringslivet). Det ligger an til en vinn-vinn-situasjon for alle parter. For forskningsinstitusjonene er det opplagt og ufravikelig krav at akademisk frihet ligger til grunn, og at utenforliggende interesser ikke på noen måte skal styre eller påvirke forskningen – eller kommunikasjonen av denne.

Både tettere samarbeid med næringsliv og eksternfinansiert forskning, for eksempel gjennom private forskningsfond, kan likevel reise noen prinsipielle spørsmål, som hvem er det egentlig som bestemmer hva som forskes på? Konkrete forskningsprosjekter, kan gi konkrete ringvirkninger på samfunnet (for eksempel innen helse). Kan det derfor være en idé med mer politisk styrt forskning? Eller ikke?

I en hverdag der det er et race om å vinne eksternfinansiering, finne forskningstid, bli målt på publikasjoner og publiseringspoeng, leter vi etter balansen i et landskap med fallgruver og snubletråder.

Hvordan unngår vi dem? Hvilke krav stiller det til oss, våre samarbeidspartnere og samarbeidet oss imellom? Handler det bare om å ha alt på det rene kontraktsrettslig? Hva krever nye tider av hvordan vi kommuniserer forskningsresultater? Hva kan vi som forskningsinstitusjon kreve av våre oppdragsgivere når våre funn og konklusjoner ikke peker i retningen de selv ønsker og tror? Hva, og hvordan, svarer vi når oppdragsgivere, media, våre egne eller andre aktører stiller spørsmål ved vår integritet? Har den akademiske friheten ingen begrensninger – selv ikke i møte med styringsretten?