Hvorfor redde liv, om man ikke får leve?

Mange snakker om «eldrebølgen» - men ingen snakker om «barnebølgen». Den har vært her en stund, men er verken varslet spesielt av noen helseminister, eller problematisert i utredninger og rapporter - ikke før Helsepersonellkommisjonens NOU løftet dette. 

Spesialisthelsetjenesten gjør store medisinske fremskritt hver eneste dag, mens resten av samfunnet blir hengende etter. Barn som tidligere aldri satte sin fot (eller rullestol) i sine hjemkommuner, sendes nå hjem i hopetall, og kommunene er ikke rustet for det. Barna som får komme hjem er ofte svært medisinsk komplekse, har store hjelpebehov, og mange foreldre driver «minisykehus» i hjemmene sine. Det er også i kommunene kampen ofte starter for disse familiene; kampen om nok hjelp og tjenester som gir barna og familiene selvstendighet, frihet og livskvalitet. Riksrevisjonen, LDO, en rekke organisasjoner og aktører har varslet - år etter år. 

Hvorfor er det fortsatt sånn? Om staten ikke er beredt på å ivareta og behandle barn med sykdom og hjelpebehov på en likestilt og verdig måte, bør de da fortsette å redde dem?