Har eksistensielle spørsmål og åndelige behov plass i den offentlige behandlingen?

Det Hjelper inviterer fagpersoner, politikere og brukere til debatt:   

Lars Lien og Anders Malkomsen skrev nylig følgende i en leder i Tidsskriftet for den Norske legeforening:   

‘‘Livets eksistensielle spørsmål blir ofte aktualisert i møte med sykdom, men får lite oppmerksomhet i helsevesenet. Det er derfor på tide å utvide den biopsykososiale modellen med et eksistensielt perspektiv.’’ De skriver videre at betraktninger om mening med livet, eller en aksepterende holdning til tilværelsens meningsløshet, er viktig for både somatisk og psykisk helse. 

Dette er tematikk som Det Hjelper har vært opptatt av lenge og som vi gjentatte ganger har spilt inn på høringer og i Helsedirektoratet. Bakgrunnen for dette er at flere av våre medlemmer som er brukere og pårørende, samt våre medlemsorganisasjoner, har savnet dette i større grad i behandling. De trosbaserte institusjonene som inkluderer slike perspektiver har også svært gode resultater på rusfrihet fordi de implementerer tematikk som omhandler tro og eksistensielle spørsmål med fokus på hva som forsterker brukernes ressurser og hva som gir håp, mening og tro. 

Er dette noe som mangler for at mennesker kan bli helsemessig ivaretatt, og oppleves denne hjelpen som nyttig når man erfarer ulike livskriser og/eller har rusavhengighet og psykiske problemer? Norge er på flere måter et sekulært land, og mange mennesker har en berøringsangst for åndelige aspekter og et uavklart forhold til sine egne eksistensielle spørsmål.  Så, hva skal til for å gi mer rom til eksistensielle spørsmål, tro og åndelighet i behandlingen?