Er all fred bedre enn krig? Fredsforhandlingers etikk i en polarisert verden, fra Ukraina til Gaza

Med en polarisert verdensorden er ikke fredsforhandlinger nødvendigvis den sikre veien til en fred som alle er tjent med. I Astana fremforhandlet Russland, Tyrkia og Iran fred på det syriske Assad-regimets premisser, og i Qatar sikret Trump en avtale med Taliban på den afghanske regjeringens bekostning. Selv normen om at forhandlinger alltid er bedre enn krig er under press. Denne vinteren ble resolusjonsforslag som krevde forhandlinger om våpenhvile i Gaza gjentatte ganger blokkert av USA i FNs sikkerhetsråd. Og i Ukraina møttes selv Pavens velsignelse av fredssamtaler med Russland med fordømmelse. Samtidig herjer bl.a krigene i Sudan og Yemen videre tross iherdige internasjonale meklingsforsøk.

Den internasjonale polariseringen rokker også ved normene for hvordan fredsforhandlinger gjennomføres. Gjennom de siste tiårene har det utviklet seg et normativt rammeverk for å gjøre fredsprosesser så rettferdige som mulig, med inkludering, straffedomstoler og menneskerettigheter som premiss. Disse normene har nå blitt en utfordring for FN og andre aktører som har forpliktet seg til dem, til fordel for regimer og private aktører som mekler fred uten betingelser.

Derfor spør vi: På hvilke betingelser er det riktig å forhandle om fred? Og hvor etterlater den internasjonale utviklingen Norge som fredsmekler? Henrik Syse innleder om temaet som utgangspunkt for en samtale med Andreas Motzfeldt Kravik, Hilde Frafjord Johnson, og publikum. Kristoffer Lidén er ordstyrer.