Alle trenger mer kraft. Hvem skal prioriteres?

Hydrogen seiler opp som en sentral energibærer for fremtidens fossilfrie luftfart. I januar inngikk SAS, Avinor, Statkraft, svenske Vattenfall og Swedavia en samarbeidsavtale med Airbus, verdens største flyprodusent, for å utvikle infrastruktur for hydrogen på flyplasser. Gjennom dette samarbeidet skal deltakerne se på potensialet for hydrogendrevne fly i Skandinavia, hvordan infrastrukturen på flyplassene skal tilrettelegges og hvordan hele verdikjeden skal bygges opp for operativ drift, inkludert forsyningslinjer for drivstoff.

Airbus ser på de to skandinaviske landene, hvor luftfarten blant annet opererer under noen av verdens mest krevende vinterforhold, som en region med stort potensiale for hydrogen som energibærer i fly. Dette skyldes ikke minst tilgang på fornybar energi.

Men det er ikke bare hydrogenfly som vil kreve tilgang på fornybar energi. Tilgang på ny fornybar kraft vil være en forutsetning for omstilling til lavutslippssamfunnet. Transportsektorens andel av denne er betydelig, og luftfarten alene vil kreve store mengder energi både til elektrifisering og til produksjon av alternative drivstoff.

I denne debatten stiller vi spørsmål om hvordan vi skal sikre tilgang på tilstrekkelig kraft for å kunne gjennomføre omstillingen til bærekraftig luftfart, enten det handler om hydrogenfly, batteridrevne luftfartøy, store maskiner på flyplassene eller kraftkrevende produksjon av alternative drivstoff. Skal luftfarten, som beskrives som en av de sektorene det er mest krevende å kutte utslipp i, prioriteres foran andre sektorer? Hvordan skal vi bygge opp verdikjeder og infrastruktur? Og hva med flaskehalsen som er utbygging av kapasitet i strømnettet?