Risiko mot 2050: Hviler Norge på en industriromantisk sovepute?

Om snaue 26 år skal Norge ha redusert sine utslipp med 90-95 prosent sammenlignet med 1990. Allerede i 2040 snuser vi på nullutslippssamfunnet, skal vi lytte til EUs ambisjoner og ta politiske vedtak og faglige utredninger på alvor. Likevel har utslippsnivået i norsk prosessindustri stått tilnærmet stille siden Norge ble medlem av kvotesystemet 2008.

Ja – industrien har gjennomført historiske kutt på 40%, men kuttene har i hovedsak skjedd gjennom optimalisering av eksisterende kjerneprosesser. De store, innovative teknologiprosjektene som skal omstille selve prosessene lar vente på seg. Tidligfaseprosjektene er for få, pilotene uteblir og det hele går for sakte. Karbonfangst og lagring er nødvendig, men satses ikke på i tilstrekkelig grad.  

Når vi vet hvor lange utviklingsløp som kreves for utvikling av karbonfrie kjerneprosesser, skulle langt flere ha vært igangsatt, satset betydelig på og forsøkt forsert.  

Det er ingen tvil om at investeringene som trengs for å avkarbonisere industrien er enorme. Langsiktige, forutsigbare rammebetingelser er ikke 100 % på plass. Vi kan ikke underkjenne at det er risiko forbundet med å investere i usikre, lange løp for ny teknologi nå.  

Men hvorfor snakkes det ikke mer om den høye risikoen ved å la være å handle?  Kostnader og konkurrenter kan komme brått på i løpet av tiåret som venter oss. Kvotene vil bli dyrere, og kvotesystemet skal tømmes. Det er ingen indikasjoner på det motsatte. 

Dessuten er midlene til å komme i gang i høyeste grad til stede. Men til tross for store og åpne programmer, kommer det ikke nok søknader inn til Enova. 

Det harde faktum er: Uten et realt temposkifte nå, vil ikke teknologiene rekke å bli modne nok til å ha effekt frem mot 2050. 

Vi spør: 

Er prosessindustrien forberedt på at om 26 år så må utslippene være borte? Bør ikke de første større demonstrasjonsprosjektene ha blitt bygget i går? Hvor er risikoviljen?  Kan man handle på forventningen om fremtidige rammebetingelser eller trenger industrien en annen forutsigbarhet for å ta de store investeringene? Tviler industrien på at klimapolitikken faktisk vil strammes til? Forskes det for lite til at teknologiutviklingen løsner? Innføres resultatene fra forskningen raskt nok i industrien? Er det i det hele tatt realistisk å opprettholde en norsk konkurransedyktig prosessindustri som samtidig er utslippsfri? Hviler Norge på en industriromantisk sovepute? 

Hvordan i all verden skal vi få omstilt industrien i tide? Hvordan styrke innsatsen? 

Enova inviterer sentrale norske industriaktører til en samtale om muligheter og risiko i omstillingen mot lavutslippssamfunnet i 2050.