Arbeidsinkludering av unge og norsk lønnsdannelse: Hva er handlingsrommet?

Klarer vi å hjelpe unge som sliter med å få fotfeste i arbeidsmarkedet uten å samtidig undergrave den norske modellen for lønnsdannelse?

Debatten om unges utenforskap og bruk av helserelaterte ytelser er vedvarende og til tider opphetet. Noen mener problematikken kanskje er kunstig oppblåst, mens andre er dypt bekymret for velferdsstatens bærekraft. Alle er uansett opptatt av å gi unge en god framtid. Ulike tiltak har blitt foreslått for å få flere unge utenfor i jobb – økt bruk av lønnstilskudd, styrkede kvalifiseringsløp og forsøk med arbeidsorientert uføretrygd – men ikke like mange tiltak har blitt iverksatt. En kritikk har vært at mange av tiltakene har en iboende risiko for å undergrave den norske modellen for lønnsdannelse, hvor lønninger og andre goder fastsettes via dialog mellom partene i arbeidslivet. Det har blitt hevdet at arbeidsmarkedstiltak som fører unge inn i lavtlønnsyrker uten tariffavtaledekning eller gode fremtidsutsikter kan bidra til et dualisert arbeidsmarked preget av økende inntektsulikhet og kontrasterende arbeidsvilkår. Samtidig er etterspørselen etter arbeidskraft stor og mange næringer ønsker flere ansatte. Er det sånn at utformingen av trygdesystemet og en aktiveringspolitikken er i konflikt med den norske modellen for lønnsdannelse og organiseringen av arbeidslivet? Hvilket handlingsrom finnes for arbeidsinkluderingspolitikken?