EU bygger sikkerhet – henger vi med?

Den regjeringsoppnevnte EØS-kommisjonen leverte sin rapport 11. april i år (Norge og EØS: Utvikling og erfaringer, NOU 2024:7). Utvalget skriver i kapittel 14 at «sikkerhet er blitt premissgivende for stadig flere politikkområder», og at EU spiller «en stadig viktigere rolle i å sikre EU-statenes totalforsvar». Samtidig påpekes det at «selv om Norge deltar gjennom EØS i EUs arbeid for beredskap og samfunnssikkerhet, står vi utenfor den politiske styringen, prioriteringene og informasjonsflyten som skjer i EUs politiske organer. Det er krevende og kan øke usikkerheten i krisesituasjoner.»

Videre står det: «EØS-avtalen er ikke tilstrekkelig til at Norge kan regne med å bli trukket inn i de politiske konsultasjonene og i informasjonsdelingen mellom medlemsstatene og Kommisjonen i en krise…» Kommisjonen anbefaler derfor at «Norge bør fortsette å søke tett samarbeid med EU om utenrikspolitikk, sikkerhet og forsvar», og at Norge bør «foreta et taktskifte i vårt samarbeid med EU for å trygge vår sikkerhet gjennom ytterligere å forsterke båndene til våre europeiske allierte og naboer.»

I mai undertegnet Norge og EU en ny avtale om sikkerhets- og forsvarssamarbeid. Avtalen stadfester samarbeidet som allerede pågår mellom Norge og EU på sikkerhets- og forsvarsområdet og kan være et fundament for fremtidig samarbeid, ifølge regjeringen.   

Men er den løsningen på utfordringene? Vil vi i større grad bli tatt med i EUs krisehåndtering eller nye initiativ som faller utenfor EØS-avtalen? Vil den hjelpe norsk forsvarsindustri med å kunne delta i Europeisk konsortier? Eller er det kun et utforpliktende politisk dokument uten reell betydning for sikkerhetspolitikk og næringsliv?

Vi spør: Hva betyr avtalen - og hva mer må eventuelt gjøres for å løse utfordringene EØS-kommisjonen pekte på?