Teknologi for utvikling - bør vi satse i verdens fattigste land?

Hvordan kan teknologi kan være et verktøy for å få flere ut av fattigdom, gi tilgang til utdanning, redusere klimarisiko og sikre gode arbeidsverktøy i utviklingsland? Med erfaringer fra Afghanistan som utgangspunkt samler vi Norad, teknologiselskaper og organisasjonsliv til kunnskapsdeling og debatt.   

Verdens mest fattige land er de som blir hardest rammet av klimaendringene. Autoritære regimer kan begrense muligheten til utdanning, spesielt for jenter. Og mangel på digitale verktøy kan opprettholde fattigdom og hindre utvikling av nye arbeidsplasser.  Ifølge SDG Digital Acceleration Agenda vil digitale løsninger bidra til å nå rundt 70 % av bærekraftsmålene. Derfor trenger lavinntektsland tilgang til internett, smarttelefoner og digitale løsninger for å sikre støtte til lokale prosjekter, klimafinansiering, spre budskap om hva som skjer i landet og for å legge til rette for utdanning for hele befolkningen.  Her er Afghanistan et treffende eksempel. 

Da Taliban tok over makten igjen i Afghanistan i 2021 ble jenters utdanning etter 6. klasse satt på pause. Det ble også den tidligere regjeringens innsats for å digitalisere deler av samfunnet. 85 % av landets innbyggere lever i fattigdom. For å sikre oppnåelse av bærekraftsmålene må vi ha med stater som har de største utfordringene. Her ligger det et bredt mulighetsrom for modige aktører som tar i bruk teknologi for å finne nye løsninger. 

I lys av bærekraftsmål nummer 17 er vi forpliktet til å samarbeide og til å styrke gode virkemidler for å nå målene. Her spiller både teknologiselskaper, humanitære organisasjoner, offentlige institusjoner og forskning en viktig rolle. Med fokus på muligheter diskuterer vi hvordan teknologi kan være et viktig verktøy i humanitære prosjekter, og hvordan vi kan få til dette i praksis.