Norge bruker mest av OECD-landene på sykepenger og trygd. Medikaliserer og sykeliggjør NAV de unge?

Utfordring:  

OECD viser i sin nyeste rapport at Norges offentlige utgifter til sykepenger, AAP og uføretrygd (som andel av BNP) er høyest i OECD og øker raskt. 

Norges politikk på området har vært mange IA-avtaler siden 2001, og politikk for samhandling mellom etater, da særlig helse og NAV. OECDs rapport er vel at dette har mislykkes. 

IA-avtalens andre delmål har vært formulert litt ulikt i de ulike avtalene, men kan i korte trekk oppsummeres med at man skal redusere populasjonen på AAP og uføretrygd og heller få disse i jobb. Vi har derimot en økning i AAP og uføretrygd, særlig blant unge. 

IPS har vært en lovende metode som nå implementeres i Norge. Men er den egentlig skalerbar og egnet for de relativt store gruppene delmål 2 angår? 

IPS har lært oss at alvorlig sykdom ikke nødvendigvis er til hinder for at folk kan jobbe. De fleste på AAP er mye mindre syke enn den originale målgruppen for IPS. IPS skaleres nå opp i stort for denne store målgruppen unge på AAP. Men IPS er et dyrt tiltak. Er NAVs plan å levere en homeopatisk dose IPS til alle?  Er det rett medisin til rett målgruppe?  

Bør vi heller vurdere strukturelle tiltak for massene av relativt lite alvorlig syke på AAP, og forbeholde IPS for de mer alvorlig syke, slik det opprinnelig var tenkt og testet?

Er det fare for medikalisering i dagens trygdeordninger? 

Debattema: 

1. Er det lurt å kun tilby unge arbeidsløse uten arbeidserfaring trygdeytelser mot en diagnose? 
2. Norge bruker mest av OECD-landene på sykepenger, AAP og uføretrygd. Medikaliserer og sykeliggjør vi de unge?  

Bør vi vurdere å tilby arbeidsledighetstrygd på linje med AAP, uten krav til tidligere arbeid, og med samme ytelse og varighet?