Hva skal vi gjøre med DSM og KI?

Denne vinteren har Kulturdepartementet hatt et omfattende notat om endringer i åndsverkloven ute på høring. I all hovedsak dreier dokumentet seg om DSM-direktivet, som er tenkt implementert i norsk lovverk i 2025. 

DSM-direktivet ble endelig vedtatt i EUs organer i 2019, men mye av teksten ble til flere år tidligere. Intensjonen bak direktivet var å styrke rettighetshaveres forhandlingsmakt i møte med teknologigiganter som Google og Meta. Rapportene fra land der DSM-direktivet har trådt i kraft, er at rettighetshaverne nå får bedre betalt fra plattformer som YouTube, Facebook og TikTok. Direktivet virker altså slik det var tenkt. 

DSM-direktivet har også to artikler som åpner for tekst- og datautvinning. I følge artikkel 3 kan dette skje i vitenskapelig øyemed, mens artikkel 4 tillater det i kommersiell sammenheng – mot at rettighetshavere kan reservere seg. Dessverre er en slik reservasjon per i dag i praksis umulig. DSM-direktivet kan derfor komme til å svekke rettighetshavernes stilling når det blir en del av norsk lovverk, stikk i strid med intensjonen. 

Samtidig som Norge jobber med implementering, pågår en kamp i EU om å endre artikkel 3 og 4. Axel Voss som ledet arbeidet med DSM-direktivet i EU-parlamentet har flere ganger uttalt offentlig at artikkel 4 må endres. 

Norge er tilsluttet Bern-konvensjonen, og har gjennom det et selvstendig ansvar om å vurdere alle lover som skal innføres. Det er konsensus i juridiske fagmiljøer om at DSM bryter den såkalte «tretrinnstesten», og at Norge med å innføre artikkel 4 i DSM altså bryter Bern-konvensjonen og med det utredningsinstruksen. 

Kan norske myndigheter spille en rolle ovenfor EU, eller skal vi lydig gjennomføre et direktiv vi egentlig ikke har lov å innføre?